DOK

Refleksjoner over Fotografi - © Tom Erlandsen

"Många av oss vil veta hur man förbätrar sina bilder så at de tiltalar en bredare publik." Et kjent fototidsskrift brukte dette i sin reklame..Betyr det at vi skal tilpasse bilder til et bredt publikum. Er det den brede massen av intetsigende dilletanter som er mere interesert i sin Hasselblad eller sin Lumo, enn hva som kommer ut av den skal avgjøre hva som er NOE, eller?

- Noen ord til egen person: Så vel det første fotoapparat alt for tidlig. Havnet etter hvert på Strömholms foto-anstalt i Stockholm før verden opplevde 68. Ble reddet ut av det Kongelige Norske, før en alvorlig bankerott oppsto. Etter den stats ordinerte pause kom et kjempestort vakuum. Med tiden, overgang til andre uttrykksformer, - utland, - utstillinger. Etter år, forsiktig tilbake til fotografiet, men, med et bestående monumentalt vakuum i bakhodet som løste seg litt etter litt.

Fotografienes verden er taus, for å ikke si stum, for mange virker den død og uvirkelig. En verden som som en svak gjenklang av et fjernt liv. En vandring i en fotografisk samling er en ensom marsj gjennom lyse, sterile, hvite rom med endeløse rekker av like store firkanter. Som soldater marsjert opp i rekke og rad. Rekker av firkanter som stirrer taust på deg. Oftest tause skrik, en taus skrikende revolte som ikke kommer ut av sin fordømte firkant, den rammer dem inn, strangulerer dem og hindrer dem komme ut, ut til deg, som betrakter........Det er en statisk verden, den er livløs, den beveger seg ikke, fotografienes tid står stille. Den oppleves uendelig, tidløs, om du betrakter bilder av Margaret Cameron eller Tuija Lindstrøm er de like aktuelle og engasjerende selv om det ligger godt hundre år imellom dem. Det er medmenneskers som "kan" kommer deg svært nær.

Henri Cartier-Bresson: "Jeg har aldri vært interessert i den dokumentare siden av fotografien bortsett fra dennes poetisk utrykk." En bemerkelsesverdig sats: Dokumentarfotografien har altså et poetisk utrykk, det er livets utrykk som kan være poetisk."Bare en fotografi som kommer fra livet interesserer meg. Gleden av å se, følsomhet, sensualitet, fantasi, alt som berører ens hjerte kommer sammen i kamerasøkeren. Denne gleden vil eksistere for meg for alltid." På et vis er dette "poetiske utrykk" en smule diffust, vanskelig å ta i, men jeg tror vi kan føle med Bresson i hans tanke gang mer enn å forstå den, og vi ser og forstår det enda bedre i hans bilder. Poeten som forteller om hverdagen som omgir ham og den hverdagen som han handler i.

Dokumentar fotografi er ikke de dårlige snapshots med fargestikk og tilfeldig beskjæring som tidsskriftet Fotografi presenterte som den "subjektive sanningen" i nr.5-94, MEN er det Otto Steiners subjektive stilstudier, eller er det W.Eugene Smiths Minamata eller hva ?..........
Det er mye som har blitt etikettert som subjektiv eller dokumentar eller begge i løpet av fotografiets svært korte historie. To i og for seg motstridende begreper, et dokument antas jo å være en bærer av sannheten i allenfals en del av denne. Subjektivitet og sannhet, brukes om hverandre for å omskrive noe av det samme, uten at dette kommer helt riktig ut. Om vi prøvde å innføre en subjektiv sannhet i en rettssal! - ? - Sikkert er: fotografi forblir for alltid en opptegnelse av de lysstråler som konkret reflekteres fra en gjenstand eller et objekt. Bort fra dette fundament kommer vi ikke uansett ideer og teknisk utvikling, for i det øyeblikk dette mangler, da er det ikke fotografi lenger, da har vi kommet over til noe annet.

Edward Weston: The Daybooks: "..Ja, det ville hjelpe deg - til å tåkelegge det virkelige tema - og forhindre deg fra å fortelle sannheten om det livet som din linse peker mot - om du ønsker å interpretere så hvorfor ikke benytte et medium som er bedre egnet til interpretasjon eller SUBJEKTIVT utrykk - eller - la noen annen gjøre det - Fotografiet har en objektiv natur - og som sådan enestående -....." -

Vi er kommet til spørsmålet: Med hvilken hensikt skal/kan kameraet brukes?? Uten at vi kan besvare det enda. Før noen hakker løs på Weston bør en innse at det overstående er skrevet i 1923. Skrevet i en periode med fotografisk og kunstnerisk ny orientering, løsriving fra den til da enerådende maleriske fotografi, på vei mot en hittil ukjent saklighet, denne saklighet ble oppfattet som objektivitet, altså som å gjengi virkeligheten. Weston lærte oss å se på en ny måte det er sikkert. For hans epoke var subjektivitet og interpretasjon formodentlig, likelydende med bromolje og sotet diffusjon som oppsto i et fortvilet forsøk på å etterape de til da etablerte grafiske kunstarter, ingen søke etter et egent fotografiske utrykk eller en egen fotografisk natur. Weston og hans likesinnede svarte med å blende storformats kameraet ned til f:64(128) i et skarpt, alt avslørende, "objektivt" lys. Dette var en helt naturlig reaksjon på utviklingen til da. Fotografien var på vei inn i en ny blindvei, nemlig troen på "objektiviteten", en blindvei som vi ikke er kommet helt ut av enda.

En viktig side ved dokumentar fotografi og all annen fotografi for den saks skyld er dennes forholdet til det reale, det er jo også det Weston snakker om. Mange oppfatter fotografiet som om det innbefatter eller omfatter virkeligheten. Ideen om realistisk fotografi baserer seg på oppfatningen av at det eksisterende er skjult og at kameraet såvel representerer som om at det dokumenterer oppdagelsen av dette eksisterende. Denne feiltagelse har fulgt fotografiet siden det ble født, det har blitt misforstått som en representasjon eller manifestasjon av virkeligheten isteden for å bli forstått som den reale abstraksjon fotografiet virkelig er. Fotografi er prinsipielt en uproduktivt gjenstand/handling, som synes å gjengi virkeligheten, mens den bare kan gjengi begrensete deler eller utsnitt av den siktbare realitet. - Med utviklingen av digital fotografi forsvinner denne smale relasjonen til virkeligheten absolutt og vi sitter tilbake med en fullstendige og total illusjon. Noe som betyr nye fascinerende og spennende muligheter for utrykk. Enkelte finner at dette setter spørsmål ved fotografien som sådan og kommer opp i en grunnlags diskusjon om fotografi overhodet i denne sammenheng, hvilket er fullstendig idiotisk, vi er ikke avhengig av den såkalte realitet. Vi som fotografer skapende, vi skaper bilder, det er disse bildenes kvalitet og utrykk som er avgjørende ikke hvordan de kommer til. Virkelige problemer får bare nyhets media som jo baserer seg på en viss grad av autentisitet i sine bilder, med digitale metoder kan de jo bringe Michael Jackson og B.B. til sengs med hver andre på Eifeltårnets spiss. For de som forstår og aksepterer fotografienes autonome posisjon blir digitale metoder ikke annet enn en endelig og fullstendig kontroll over bildet, altså utvidede muligheter for utrykk.
(up)
For en noen år siden snublet jeg over en Weston utstilling i Venezia. I en av verdens mest maleriske byer hang de der, bilde etter bilde, de bildene som vi var vokst opp med, i grunn den reneste barne bibel for fotografer, alle i uniform størrelse (han lagde jo bare kontaktkopier), på rekke og rad, bilder som har lært oss virkelig Å SE, for første gang i livet. Weston satte foran vår nese en knivskarp paprika, eller en sugetti(squash) og viste oss skjønnheten og drama i en enkel hverdagslig grønnsak!. Og det uten annen hensikt enn en å formidle en estetisk opplevelse. Han og hans likesinnede brakte verden et skritt lengere mot å virkelig se. Å se og oppleve skjønnheten i det som omgir oss uten å dyppe dette i en grøt av bromolje eller annen grums var en del av datidens budskap. - Da Weston viste verden knivskarp og eksakt skjønnheten i hans dass (potte), da ble det litt vanskeligere, det satte den visuelle opplevelsen på prøve i tyve årene. For dagens betrakter er det vel nærmest en vane at potta sitter på veggen og kunstneren gjør sitt fornødne oppi den.....

Mange kjenner Weston og hans betydning fra før, de har mulighet til å se og forstå hans verk i fotohistorisk sammenheng. Men tross alt, jeg må innrømme at det skurile palazzo som Weston hang i, for å ikke snakke om byen selv, satte mye dypere spor etter seg enn mesteren personlig. . Det KAN vel også ha sammenheng med at vi, mennesker i året 1996 er visuelt avstumpet i forhold til mellomkrigsgenerasjonen til Weston.Men det er mye vår egen skyld at det er blitt slik. For meg er Venezia er noe fullstendig utrolig, nesten overjordisk. Weston derimot er forståelig, han er rubrisert som element i ens fotografiske verdens-forståelse, for Venezia er derimot ikke så greit å finne en plass.

(up/opp igjen)

En venn av Weston, Willard Van Dyke, komme med et hjertesukk over sin eldre kollega:

"Sakene han gjør er veldig pene, men i hans arbeid er FORM det primært bestemmende element, subjektet er av sekundær betydning. Han kan arbeide flere timer med detaljene i en trestamme som ligger i solen. Jeg forstår ikke hvordan noen kan holde på slik år etter år med et ensartet material. Det er som om han føler seg sikker under sin svarte duk hvor han kan løse formens problem på en mattskive, uten å måtte bekymre seg om de mennesker, og deres problemer, som lever i den verden som omgir ham. Men han er en søt person så jeg vil ikke kritisere måten han arbeider på. Det er bare det at jeg ikke kan forstå den."

En sosialt engasjerte fotograf i motsetning til den estetisk orienterte. En ikke helt ukjent konflikt, her gjorde det åpenbart ikke noe, vennskapet holdt livet ut, tross ulik grunn innstilling, noe vi kunne ta lærdom av alle sammen. Enda sterkere kom denne motsetningen frem mellom Weston og Tina Modotti, selv om dette var tonet kraftig ned i litteraturen hittil - kanskje opprinnelig fra Weston selv, men dette er en prinsipiell kunstnerisk motsetning som ikke løses innen fotografien alene, konflikten Form eller Innhold? For disse to var dette ikke en etisk eller kunstnerisk konflikt alene, men en dyp menneskelig forskjell i livssyn, politiske og moralske oppfatninger.

Bildet som bruks artikkel er kjent for oss alle - der skal det formidle informasjon på en annen måte enn ord kan gjøre det alene. Om det er effektivere eller ikke lar vi stå åpent. Bilde skal gi et informasjon om et reelt sted, en reel hendelse el.l. Her blir bildet vedheftet en realistisk betydning som det egentlig ikke har. Bruks bildet skal formidle innrykk av et stykke realitet for den som ser på. Dette er jo faktisk utenfor fotografiet virkelige muligheter, det er jo en subjektiv realitet det gjengir, - noe som ofte blir glemt eller ikke helt forstått. Bildet blir fremdeles oppfattet som realt - et bevis, kanskje ikke i retten, men i almindelig omgang. Dette selv når moderne teknologi gir oss mulighet til å fremstille hvasomhelst, hvorsomhelst, nårsomhelst, uten behov av stort annet enn en god computer og en fotosamling. - Selvfølgelig har fotografi noe med realitet å gjøre, særlig når vi betrakter den ut fra et historisk synspunkt så har det vært den stadige konfrontasjon med det reale som har preget fotografiens utvikling. Den fotograferende står ovenfor sin omverden og velger et eller annet utsnitt av denne omverden, m.a.o. han/hun har tatt et standpunkt til denne realitet ved å velge et utsnitt av denne hvor med hun/han forhåpentlig prøver å gi et utrykk for et eller annet. (Bortsett fra bruksfotografien hvor egentlig utrykk er prinsipielt uønsket) Og dermed sklir fotografien over fra en presumptiv objektiv realisme til den real eksisterende subjektivitet. - Den kan aldri og vil aldri bli noe som helst annet - !

For å komme nærmere inn på fotografiens natur er det nødvendig å finne en viss innsikt i fotografiet`s almene grunnlag og natur:

- Hva overhodet gjør et bilde til et godt bilde?

Er det som binder blikket på overflaten og dermed tåkelegger bildets skjulte vesen, slik at det bare skimter igjennom som et svakt spill av lys og skygge. Eller det som Kurt Bergengren beskriver som: Det avgjørende er om bildet fester seg i blikk og hukommelse: at vesentlig innhold får en enkel, entydig form, likesom et enkelt, entydig og klart utrykk. Det siste betyr ikke at bildet er enkelt å lese, men dets utsagn er klart definert. Betrakteren av bildet må selv yte sitt for å oppta verket i seg. Dette er ikke fotografi som en lettlivet konsumvarer, men en uttrykksform på linje med en hver annen kunst form. - Stort mer skulle en ikke egentlig ikke trenge å si om dette, selvfølgelig er en definitiv beskrivelse av det gode bilde umulig, bildets natur er jo i seg selv subjektiv og der med relativ. Vi kommer her aldri lenger enn til uklare antydninger, særlig siden alt utvikler seg, også "det gode bilde" og det går meget fort.

Muligens skulle vi her snakket om modernistisk fotografi, for å skille den ut fra det post-moderne og denne utvikling, men jeg er redd for at for mye teori tar livet av de gode bildene. - Fotografi er jo tross alt ikke teori, men praksis = bilder.

Et ikke uvesentlig element i denne praksis er fotografen selv: Robert Frank forteller oss at fotografi er en ensom reise på fotografens egene veier, den eneste som en kreativ fotograf kan velge å følge og det uten kompromisser.- Det er vel her det ofte svikter: med de stadige kompromisser og med fotografens uklare forhold til sin realitet, så vel som i utrykket for denne? - For å ikke snakke om den bitre økonomiske realitet som følger den som prøver å utøver fotografi som utrykksmiddel.

(up/opp igjen)

I sin "Om Fotografi" har Susan Sontag kommet med en krass beskrivelse av fotografen: En bevæpnet variant av den ensomme vandrer, som sniker seg frem mot storby infernoet og streifer igjennom dette, - en voyeuristisk spaserende som oppdager byen som et landskap vellystige ekstreme. Fotografen så vel som de som konsumerer fotografi - går i fotsporene til avfalls samleren, denne figur som Baudelaire foretrakk som et symbol for den moderne dikter: Alt som den store by kaster bort, alt som den mister, alt, som den avskyr, alt som den tråkker ned.... En subjektiv og personlig karakteristikk av en form av fotografi, som så mang en fotograferende kan tenke over - ?. - Hvor ble poesien av som Cartier-Bresson snakket om. Må vi reise rundt halve kloden for å fotografere katastrofer, sult, utbytning eller lidelse? - Kan vi ikke bruke fotografien på en annen måte, enn som skandale turister av yrke? Fotografen en voyeurist? Filmeren.Dziga Wartow tar opp temaet allerede i tyveåra i sin film "Mannen med kameraet". Bresson er også voyeurist, kanskje er alle fotografer det,men han er det på en positiv måte.

Jeg tror det er viktig å gjøre slike refleksjoner som fotograf, som menneske og ikke som teoretiker, heller ikke som konsument, men som et aktivt fotograferende menneske. For å på denne måten å kunne holde seg innenfor de rammer som er riktig for den enkelte og ikke ende som katastrofe eller skandale turist eller intetsigende natur reprodusør (for den sakens skyld).

Kurt Bergengren gir en annen innfalls vinkel i dokumentarismens vesen: Dokumentar fotografi må forstås slik at det er fotografen, mer enn hans objektiv, som dokumenterer hans menneskelige opplevelse. - Det er hans opplevelse ikke objektets, ikke objektivets, altså er resultatet et utrykk for en ren subjektiv realitets oppfattelse fra det fotograferende menneskets side.

Andreas Feininger derimot, ser dokumentar fotografi som en virkelighetstro avbildning eller en kunstnerisk kontrollert reproduksjon. - Hva nå dette gummi begrepet skal bety. - Virkelighetstro er de fleste fotografier på overflaten, det ligger i fotografiet naturell, men kunstnerisk kontrollerte reproduksjon? Kunstnerisk kontrolert dokumentasjon, ville vært bedre? - Han definerer dokumentar fotografi som en uklar mellomting mellom hva han kaller bruks-fotografi og skapende fotografi. For ham er ikke skapende fotografi dokumentar, men subjektiv antydende. Et fantasifullt arbeid med symboler, følelser, ideer og stemninger. Dette ser mer ut som et forsøk på en definisjon som baserer seg mer på maleriet`s utvikling enn at det tar utgangspunkt i fotografiet, som tross alt er avgrenset av det figurative!

Feininger forsøker ikke et oppgjør med den problematiske fallgruven som begrepet kunst er, men prøver å lure seg unna med det han kaller skapende fotografi. Trolig er det at han mener kunst, eller kunsterisk utrykk, i tradisjonelt forstand, men at han foretrekker begrepet skapende fotografi for å ha det litt enklere. Bergengren og Feininger synes å snakke om forskjellige ting. I realiteten er det forskjellige etiketter på nær på det samme. Feiningers subjektive fotografi er ikke noe annet enn Bergengrens dokumentarisme. Det er mer et spørsmål om hva den enkelte legger i den etikett han benytter.

(up/opp igjen)
"Bruksfotografi" eller "kunstnerisk kontrollert reproduksjon"?. De fleste enes om at det normale presse foto er bruksfotografi uten særlig kunstnerisk ambisjon, her er det er jo informasjons verdien som er viktig, ikke noen form for personlig utrykk. - W.Eugene Smith og LIFE har jo avgått ved døden. - Om vi tar utgangspunkt i Gary Winogrand's radikale "football" bilder så kan det med det først blikk være noe uklart. "Football" fra sidelinja, presse bilder? - Nei - informasjons innholdet er eller heller magert, derimot er det personlige utrykket sterkt. Femogtyve medvirkende (inkl.dommere etc.) pluss noen tusen tilskuere, alt i et bilde tatt med en svært kort vidvinkel. Det et levende sjakkbrett eller en teater scene, et drama med femogtyve+ aktører. Individet forsvinner, det fascinerende er ikke hvem som yter eller vinner hva, men interaksjonen mellom alle deltagere, for å ikke si interaksjonen av massene. Det hele er tatt opp med den karakteristiske skjeivhet og distanserte anonymitet som preget Winogrands senere arbeider. "Bruksverdien" er heller mager.

Om vi isteden vender oss til to opus fra Sveriges to fotograferende professorer: "Konsten at vara där" av C.Strömholm og "Tuija Lindström" av Tuija Lindström. At det ikke er bruks fotografi her er vel klart?. Men er det kunstnerisk kontrollert reproduksjon, skapende fotografi, subjektiv antydende eller Bergengrensk dokumentarisme? Lindström betraktlig yngre enn Strömholm, hennes epos strekker seg fra en Evans/Frank influert dokumentar fotografi til sterkt følelsesladde abstraksjoner, en virkelig enorm spennvidde, men uten en egentlig stilistisk enhet. Sikkert er at ikke noen ville kalt dette kunstnerisk kontrollert reproduksjon. Det meste kommer godt innunder Feiningers subjektiv antydende fotografi. Men det er likevel ikke et av bildene som ikke er et dokument som viser et aspekt av fotografens subjektive realitet, i det Bergengrenske sinn.

Det Strömholmske epos er mere entydig selv om bildene strekker seg over et mye lengere tidsrom, faktisk et helt liv. Man kan vel si at verket er mer homogent. Det er jo heller ikke alle som har 1228 elever som erfarings grunnlag, ved siden av sin egen utvikling. Selv Christer har en tendens til å gå i retning av abstraksjon i sine senere arbeidene, men disse har en helt annen karakter enn de Lindströmske, de er mye mer konkrete og mindre mytiske. Ellers er Christer seg selv tro (som alltid): fra første til siste bilde fotograferer han sin subjektive opplevelse av sin subjektive realitet og ikke noe som helst annet. Han sier det selv et eller annet sted at hans bildene er selv-portretter m.a.o han ser seg selv i sin omverden. Det er gnistrende skarpe reproduksjoner av denne verden, men like mye subjektiv antydende fotografi, full av symboler følelser og stemninger. Uten tvil er hvert enkelt bilde er et lite, personlig utsnitt av det Strömholmske rom og tid. Disse bildene er mye mer subjektive i sin natur enn produksjonen til lærermesteren: Otto Steinert til tross for at han jo grunnla tanken om en subjektiv fotografi som en retning / teori, synes det som om lælingen kom lenger enn mesteren.

Jeg ser en dokumentarisme i den sinn som Bergengren har definert. Like mye er det kunst som visker ut det teoretiske skille mellom kunstnerisk og dokumentar fotografi som ofte dukker opp. I alle fall er dette en dokumentarfotografi av en klasse som ligger milevis over det Fotografi presenterer oss i nr,5-94. - Dokumentar er ikke lik søl, ei heller blir dårlig fotografi bedre av å kalles dokumentar. - All fotografi til i dag i all fall, har vært mer eller mindre dokumentar, det ligger i fotografiens natur at den til en viss grad forblir/forblitt dokumentar uansett hva vi gjør/gjort for noe galt med den. Å fotografere er å ta standpunkt til den omliggende realitet, ut fra din indre realitet. Dette selv om du kjører denne realitet gjennom en computer og setter det hele på hodet. - Det viktige i et bilde ligger i dettes symbolinnhold, ikke i det, det bokstavelig gjengir, eller synes å gjengi?

Tuija Lindstrøm sammenfatter noe sentralt i slutt-ordet i hennes bok: man leser ikke bilder for å forstå et annet menneske. Man leser dem for å forstå seg selv. => Bildet tjener som speil, og fungerer derfor totalt subjektivt, - for på annen måte kan du ikke forstå det du ser eller deg selv.

Dokumentar fotografi i formen av: "kunstnerisk kontrollerte reproduksjon" av virkeligheten er formodentlig en utopi. Subjektiv, personlig interpretasjon av ens omliggende realitet er vel det rådende i dag innenfor det vi kan omskrive med fotografi i dokumentar STIL, men hvor mye er personlig eller et autonomt kunstnerisk utrykk og hvor mye er reproduksjon? - I bunn og grunn er dette en fotografi som seiler under falskt flagg, det får bli vår egen jobb å få opp det riktige flagget - fotografien må ikke endre av den grunn, den utvikler seg av andre grunner. Det må bare bli slutt på troen om at fotografi har noe særlig med virkeligheten å gjøre.

Fotografien kan gi en intensivere og dypere livsfølelse. Den har fått mange fotografer til å løfte blikket fra sin egen navle og brakt dem til å finne ut at det er en verden omkring dem. Selv om det kan se ut som om at Weston og andre like sinnede gjorde noe av det motsatte under sin svarte duk. Men det er vel neppe fotografiens opprinnelige oppgave å skulle fungere som terapeutikum for introverterte mennesker, eller er det?. - I så fall bør det komme noe spesielt ut av denne terapien (slik som hos Weston).

(up/opp igjen)